So va vi på tur igjen... dinne gongen fikk vi ver me en gjeng frå høgskulen i Hedmark. Guide og sjåføra va to lærara på en skule ingen av dei hadde praksis på, so logisk det enn høyrest ut. Gjennomgåande for heile turen va afrikansk utstyr. Og det bjynte me at vi køyrte forbi nokre gutta so bada i elva rett attme veien. Dei hoppa opp og ned, vifta me greiene når bussen køyrte forbi. Guidane våre fann då ut at dei skulle snu. Men då ha gutta fått på sej buksene. Seinare på kvelden fikk vi høyre at vanlig størrelse på en afrikanar va en diameter ca lik ei ølflaske. Når en e so godt utstyr so kankje en la varene gå til spille, so det e heilt afrikansk å ha fleire koner. Og elskerinner. Om konene veit om ditte? ”Sometimes. And sometimes I just say I have never seen her before! If the phone rings, it’s my sister from Windhoek” Det e no eg
entli ikkje fyrste gongen vi he fått inntrykk av at namibiske menn e mykje utru.. i følge dei karane her he konene ingenting me ka dei gjer og når dei kjem heim.. dei kan heller ikkje nekte ektemannen sex. Om ei afrikansk dame sei nei, so meina ho ja. Afrikanske damer kan heller ikkje ta initativ til sex...Vi stoppa oxo ved Baobabtree, som e ca 700 år gammalt. Det he vore brukt til alt frå fangehol, kyrkje, gøymeplass i dårlige tider til postkontor.
Vi he oxo vor so vidt innom Angola og sparka litt småstein. Ca ingenting e lov der, iallfall ikkje ta bilde. So det måtte vi snike oss til. Ej og Mari hakje fått beskjed om å ta me oss pass. Heldivis va det ingen andre som fikk stempel i passet sitt. vi va vel max 10 meter over grensa.. i ca 5 minutt. Men ej he no iallfall vore i Angola no. Tick!
Himba og hallik?!
I løpet av helga hadde vi vårt andre og tredje møte med himba-folket. Fyrste gongen va på gata i Windhoek, der dei let sej ta bilde av mot penga. Slik er det tydligvis uansett kvar ein møter på dei. I tillegg er dei ganske harde på flaska... veldig trist.. og ganske so kommersielt. Å til nærare veien ei kjem, dess meir kommersielle. 10 dollar pr bilde... ikkje so aktuelt det akkurat. Synd at det he vorte slik, men ein forstår det jo oxo... klart ein vil ta betalt når turistar konstant kjem me dei fancy kamera’a sine og trampa rundt i salaten... Det var s
tort sett damene so stilte opp på bilete og so gjekk mennene rundt og krevde inn penga... Andre gongen vi møtte på himba-folk va det en liten gjeng so rusla langs veien.. trur kanskje dei va på pub til pub.. edru va dei iallfall ikkje. Dei fleste va ute av bussen for å ta bilde attme dei, men ej venta heldivis til neste dag då vi besøkte en liten landsby.. eller busetting. Vi var der ca 10 om formiddagen, slik at dei ikkje sku hatt tid til å verte fulle 
enda.. tydelig at det va arrangert, 3 småjenter var sett opp til å mele mahango (tradisjonell mat vert laga av dinne kornsorten), men vi fikk høyre at himba-folket leve av kjøt og mjølk, som herero-folket. Håpe vi fe besøke dei oxo!
Men for et spesielt folk... og at dei kan halde fram med den livsstilen! Samt halde ut med lukta... vakje akkurat blomster der lukta av den gjengen, men ein kan vel ikkje forvente anna når dei smører seg inn med melkefeitt og raud sand. Fin farge da! Mykje puppa å sjå for dei som var interessert i det. Er slike dagar ein er like glad for at naturen ikkje gav ein meir! Fikk no skaffa mej et genuint himba-armeband, tatt rett frå arma på den stakkars dama... kleda og håret vise forskjell på kjønna, og om en e gift eller ugift.
Ruacana Falls
Det eigentlege målet med denne helga var fossefalla i Ruacana. Dei var mektig imponerande, flott! Vanskeli å beskrive, det må berre sjåast! Var gla for at der va så mykje vatn som no, regntid. Heretter kjem det nok til å minke.. Vi gjekk ned dei 186 trappetrinna- og opp att, so klart. Dette viser seg i etterhand å vere veldig imponerande.. sku gjerne gått den trappa 4-5 gonga i veka, det ekje akkurat so mykje trim på oss her nede. Går fram og tilbake mellom college og Spar. Va en våt og forfriskande fornøyelse.
Ein ettermiddag i Afrika...
Søndag ettermiddag kjem Mario, kompisen vår (og ektemann, i følge han sjølv), innom og spør om vi vil ver me å gå ein tur. Ja, det var den trimmen da.. so ok, vi e me. Fin temperatur på søndagsettermiddag, det regna heile laurdag, så det er ganske friskt. Han viser oss forskjellige ting langs vegen og etter at vi har gått lenge (og Mari he bjynt å klage og lure på om vi ska heim før det blir mørkt, eller?!). Mario lova at vi ska snart snu, vi ska berre innom ei gammal dame so e ei venninne av mora. Fyrst ska vi innom broren til eks-dama. Han vakje heime, men eks-dama va der. Det so va litt pinli me en gong (lurte på om det va planlagt frå hass si side), enda opp me å verte en kjempebra kveld! Berre synd vi ikkje hadde me kamera.. Vi he lova å kome tilbake! Eks-dama e veldi triveli, same me storesysta, broren, kona til broren, broren t svigerinna, tante, bestemora og alle ungane til alle sammen! Vi fe smaka på frukta av Marula-treet, det som ein lagar amarula av. (og ej he endeli smakt Don Pedro oxo, fantastisk. Det ska vi
lage når ej kjem heim, Kristine!!!) Ungane vil gjerne adoptere mej og Mari som tanter. Ej fikk oxo halde en to mnd gammal baby, nydeli!!! (dei vaksne kommenterte ettepå at dei kvite som bor i Namibia ville aldri tatt opp en svart baby. Og vi hadde småjentene på fanget oxo, skjønne unga!) Snakka litt fotball me gutta so klart.. allti like bra det! E fantastisk å sjå kor mykje tid afrikanara he, dei fe brukt so mykje tid me venna og familie.
Vi he oxo vor so vidt innom Angola og sparka litt småstein. Ca ingenting e lov der, iallfall ikkje ta bilde. So det måtte vi snike oss til. Ej og Mari hakje fått beskjed om å ta me oss pass. Heldivis va det ingen andre som fikk stempel i passet sitt. vi va vel max 10 meter over grensa.. i ca 5 minutt. Men ej he no iallfall vore i Angola no. Tick!
Himba og hallik?!
I løpet av helga hadde vi vårt andre og tredje møte med himba-folket. Fyrste gongen va på gata i Windhoek, der dei let sej ta bilde av mot penga. Slik er det tydligvis uansett kvar ein møter på dei. I tillegg er dei ganske harde på flaska... veldig trist.. og ganske so kommersielt. Å til nærare veien ei kjem, dess meir kommersielle. 10 dollar pr bilde... ikkje so aktuelt det akkurat. Synd at det he vorte slik, men ein forstår det jo oxo... klart ein vil ta betalt når turistar konstant kjem me dei fancy kamera’a sine og trampa rundt i salaten... Det var s
tort sett damene so stilte opp på bilete og so gjekk mennene rundt og krevde inn penga... Andre gongen vi møtte på himba-folk va det en liten gjeng so rusla langs veien.. trur kanskje dei va på pub til pub.. edru va dei iallfall ikkje. Dei fleste va ute av bussen for å ta bilde attme dei, men ej venta heldivis til neste dag då vi besøkte en liten landsby.. eller busetting. Vi var der ca 10 om formiddagen, slik at dei ikkje sku hatt tid til å verte fulle 
enda.. tydelig at det va arrangert, 3 småjenter var sett opp til å mele mahango (tradisjonell mat vert laga av dinne kornsorten), men vi fikk høyre at himba-folket leve av kjøt og mjølk, som herero-folket. Håpe vi fe besøke dei oxo!Men for et spesielt folk... og at dei kan halde fram med den livsstilen! Samt halde ut med lukta... vakje akkurat blomster der lukta av den gjengen, men ein kan vel ikkje forvente anna når dei smører seg inn med melkefeitt og raud sand. Fin farge da! Mykje puppa å sjå for dei som var interessert i det. Er slike dagar ein er like glad for at naturen ikkje gav ein meir! Fikk no skaffa mej et genuint himba-armeband, tatt rett frå arma på den stakkars dama... kleda og håret vise forskjell på kjønna, og om en e gift eller ugift.
Ruacana Falls
Det eigentlege målet med denne helga var fossefalla i Ruacana. Dei var mektig imponerande, flott! Vanskeli å beskrive, det må berre sjåast! Var gla for at der va så mykje vatn som no, regntid. Heretter kjem det nok til å minke.. Vi gjekk ned dei 186 trappetrinna- og opp att, so klart. Dette viser seg i etterhand å vere veldig imponerande.. sku gjerne gått den trappa 4-5 gonga i veka, det ekje akkurat so mykje trim på oss her nede. Går fram og tilbake mellom college og Spar. Va en våt og forfriskande fornøyelse.
Ein ettermiddag i Afrika...
Søndag ettermiddag kjem Mario, kompisen vår (og ektemann, i følge han sjølv), innom og spør om vi vil ver me å gå ein tur. Ja, det var den trimmen da.. so ok, vi e me. Fin temperatur på søndagsettermiddag, det regna heile laurdag, så det er ganske friskt. Han viser oss forskjellige ting langs vegen og etter at vi har gått lenge (og Mari he bjynt å klage og lure på om vi ska heim før det blir mørkt, eller?!). Mario lova at vi ska snart snu, vi ska berre innom ei gammal dame so e ei venninne av mora. Fyrst ska vi innom broren til eks-dama. Han vakje heime, men eks-dama va der. Det so va litt pinli me en gong (lurte på om det va planlagt frå hass si side), enda opp me å verte en kjempebra kveld! Berre synd vi ikkje hadde me kamera.. Vi he lova å kome tilbake! Eks-dama e veldi triveli, same me storesysta, broren, kona til broren, broren t svigerinna, tante, bestemora og alle ungane til alle sammen! Vi fe smaka på frukta av Marula-treet, det som ein lagar amarula av. (og ej he endeli smakt Don Pedro oxo, fantastisk. Det ska vi
lage når ej kjem heim, Kristine!!!) Ungane vil gjerne adoptere mej og Mari som tanter. Ej fikk oxo halde en to mnd gammal baby, nydeli!!! (dei vaksne kommenterte ettepå at dei kvite som bor i Namibia ville aldri tatt opp en svart baby. Og vi hadde småjentene på fanget oxo, skjønne unga!) Snakka litt fotball me gutta so klart.. allti like bra det! E fantastisk å sjå kor mykje tid afrikanara he, dei fe brukt so mykje tid me venna og familie.
1 kommentar:
Hei min kjære snuppelupp.
Er så ufattelig misunnelig på deg som er på tur igejn. Får jo opplevd så mye atte fy...Savner deg masse masse masse og gleder meg til å se deg igjen.
Stor suss fra Martemoren(som er på 4.uken med influensa)
Legg inn en kommentar