Everyday life in Ongwediva...

(English version at the bottom...)

Litt ette kvart bli det vanlige daga for oss oxo... der vi e litt på skulen, vandra rundt på området og helse på folk. ”ongepi?” (korleis går det?) ”Onawa! Ongepi?” (Bra, takk. Korleis går det?) Mari he funne ut at ho må øve sej litt oxo. For det skakje so mykje meir til for at folk syns vi he gjort en liten innsats. Kjekt å kunne nokre glosa oxo, einaste e at det e ikkje alle so snakka ditte språket, oshiwambo, ej serkje forskjell på dei ulike stammene.. Ej he investert i en typisk oshivambo-kjole oxo. Veldi fin.. hehe.. heit om ej kan få sei det sjøl!!

Ej føle mej heime i leiligheita no, vent mej til å koke vatn (vannkokar e en bra ting!) kvar gong vi ska vaske opp. Håpe vi sleppe å venne oss til å koke vatn kvar gong vi ska vaske kle... so longt hekje vi hørt et ord om vaskemaskina. Trur vi he skremt vekk flaggermusene, eller kanskje dei he regna vekk, det e iallfall lenge sia ej he hørt eller sett dei. Berre gla for at taket helde enda, etter alt regnet. Må innrømme her ei natt ei våkna av at det tordna og regna (ej bruka ikkje å vakne av veret..) ej va litt redd for at det sku verte hol i taket, eller at det sku verte oversvømmelse.. måtte kjenne etter på golvet at det framleis va tørt..

Ej he fått me mej Mari opptil fleire gonga i kantina her.. tydeli at folk ser at vi e i området i det minste, for vi blirkje etterlyst på same måten lenger. Maten i kantina e et kapittel for sej sjøl.. den største fordelen e so klart at det e gratis!! Haha.. helsing sunnmøringen ;) Dagen ekje den same uten pølse.. Mari e veldi skeptisk til dei (stort sett ) grå pølsene, men sunnmøringen he vokse opp me môr, so det går so bra. Verre va det den dagen vi fikk ”staple-food”. Det e tradisjonell afrikansk mat.. litt same konsistens og farge som potetball (men ekje forma som en ball da), laga av knust korn (mahongo, ej he prøvd å knuse det på tradisjonelt vis, bra arbeid), blanda me maismjøl og vatn. Det smaka litt som en fjøs lukta. Men det verste va egentli at ej følte ej åt sand, knasa godt mellom tennene.. Alle vi møtte på spurte ”ska DOKKE ete DITTA?!!!” Løysinga vår he blitt å berre hente maten i kantina i eigen boks og ta den me tilbake til leiligheita for å ete der. So kan vi alltids hive maten viss vi ikkje lika det. I tillegg fe vi då tallerken som e vaska (me såpe, i varmt vatn og heller ikkje brukt av alle på skulen) istaden for en som berre e skylt i kaldt vatn. For det e slik dei vaska opp her. Kniv og gaffel fe en heller ikkje i kantina, her ska en ete me fingrane. Ej he no uansett blitt en racer på toast i steikepanna... det e akkurat som på restauran t;)

Det ekje berre den lyse huda og det blonde håret som gjer at vi stikke oss litt ut. Det e ingen andre som går (me litt fart framover), her lunta dei avgårde i et bedageli tempo... afrikansk tid fins i uendelige mengder...

Ej og Mari he lova koordinatoren vår å lære døtra å svømme, og vi he so vidt bjynt no. Bra unnskyldning for å ver i parken om ettermiddagane.. når vi ligge der og slappa av kankje vi klage!! Anna enn når dei går tom for all iskrem.. då må ej klage litt. Ej so hadde so lyst på milkshake... aa den Don Pedro som ej he hatt lyst paa so lenge..

Now I have been here for almost 4 weeks, 3 weeks up north in Ongwediva and I feel that I’m adjusting to this life... I take my time, greet people with Ongepi (how are you?) and answers Onawa (I’m fine) and I eat at least one sausage a day. Mari and I try out the local food in the cafeteria at least a few times a week. To the Namibian students’ great pleasure. “Are YOU gonna eat THAT?!!” The line in the cafeteria is a nice place to meet people; we always talk to someone new.

We’re feeling at home in the apartment, but would appreciate it if they not would start up at 6 o’clock Saturday morning next door. We are staying at the teacher’s resource center and they obviously have a lot of courses. Last week we had to elderly women knocking at the door wondering where the bathroom was, they wanted to have a shower. They also wanted me to turn off the alarm they accidentally had set off. But I couldn’t and neither did someone else, so it rang all night.